Det har gått noen år siden jeg skrev om at målet mitt var å fylle 30. Nå som den dagen har kommet og gått, hverken med fanfare eller tragedie, sitter jeg igjen hul følelse. Natten til den 27., etter det lille en kan ha av festiviteter var over og jeg var tilbake til isolasjonen kom tårene. Var dette alt? Målet oppnådd, men følelsene overflommet. Hva nå?
Noe som kjennetegner mennesker som utvikler psykiske sykdommer i ung alder er en sosial eller emosjonell umodenhet i deler av vårt vesen. Dette kan ha sitt utsprang fra spesifikke hendelser som påvirker den emosjonelle utviklingen eller det kan være rutiner og det hverdagslige som sammen med utviklingen av psykiske sykdommer som ender opp meg å vokse opp sammen. Litt fra egen erfaring og gjennom samtaler med andre som har lignende bakgrunn så er det en følelse av å ikke eldes eller utvikles gradvis, men hvor vi sitter fast i et mønster gjennom flere år før noe rykker oss dramatisk fremover, positivt eller negativt. Ofte negativt. Om det er sykdommen som får overtaket igjen, om de dårlige rutinene eller de virkelig vonde mestringsstrategiene som slipper til i et svakt øyeblikk. Selv om mange av oss lærer å leve med dette eller vet og klarer å hvor hjelp er å få før det går galt. For min del har det gått galt flere ganger om det er fordi jeg ikke kommer ut av et mønster jeg går inn i fordi jeg har det dårlig fra før, eller fordi jeg går inn i et negativt mønster fordi det faktisk går godt og så fordi jeg har levd for lenge uten følelsen av at det går godt, så går det for langt, for intenst, og det går dårlig. Av og til føler jeg som om jeg venter på en diagnose som ville forklart mer, men unnskyldt lite.
Jeg skriver dette innlegget mest på grunn av følelsene jeg satt igjen med etter bursdagen min og litt fordi det å nå 30 var et tydelig mål jeg hadde i flere år. Nå som det øyeblikket kom er det nesten gitt at jeg kommer med en oppdatering slik at familie, venner og bekjente vet hvordan det går. Så jeg har i løpet av de siste dagene forsøkt å pakke ut og forklare hvorfor jeg hadde så vondt på bursdagen at jeg måtte få trøst av mor.
Kanskje det første som må sies i min forklaring er at 26. desember, 2. juledag, er en av de verste dagene for å ha en bursdag. Det er vanskelig å arrangere en feiring som faktisk tar sted på selve dagen og det blir nok ikke lettere med årene. Imponerende nok har jeg to nære slektninger som også har bursdag den dagen. Universet er merkelig. Men heldigvis ble jeg født inn i en dansk-norsk familie, på morssiden, med vekt på det danske, så min mormor hadde allerede innført en stor, dansk annen juledagsfrokost. Heldig meg som ble født i tide, med noen timers margin og bare to uker over termin. Så det var mine bursdager i oppveksten, med noen tradisjonelle barnebursdager sped inn her og der, selv om jeg ikke husker mange av dem. Heldigvis har jeg bare gode minner fra de tradisjonelle, litt utradisjonelle, barnebursdagene mine. Men denne tradisjonen gikk dessverre bort, sammen med mormor for godt over ti år siden. Siden den gang har jeg stort sett feiret sammen med det nærmeste av familie hjemme i Tromsø, slik var det i år også. Det er nok derfor jeg tok det så tungt natt til 27. når bursdagen var slik den stort sett har vært det siste tiåret.
For hva hadde jeg egentlig forventet at skulle skje? En overraskelsesfest fra nære venner, gjenoppstandelsen av barndommen i form av en annen juledagsfrokost, eller hva? Det er ikke at jeg ikke har blitt gratulert fra både nært og fjernt, jeg hadde ikke forventet all oppmerksomhet fra alle venner hele dagen. Ei heller fysiske gaver. Men…men det var en emosjonelt behov som var der og som fremdeles er her som ikke ble fylt den dagen. Ikke at jeg klarer å si hva det er jeg trengte eller hva det er jeg faktisk trenger, emosjonelt. Med det jeg har skrevet de siste årene og mer enn det, det jeg faktisk hadde vært gjennom, så hadde jeg forventet mer oppmerksomhet, hvert fall på den dagen, av alle dager. Noe mer enn en like eller en enkelt melding.
Men jeg er ikke her for å klandre noen, eller meg selv. Jeg leter etter noe som kan forklare hvorfor det ble sånn som det ble, sånn at dere kan bli bedre kjent med meg og at jeg kan modnes noen år over kort tid, slik jeg beskrev psyke mennesker i begynnelsen.
For jeg er stort sett ikke den mest aktive eller pågående i et vennskap, det er en av mine største svakheter, og foretrekker nærkontakt lokalt over avstand. Noe som har er vanskelig med min tendens til å flytte lange avstander ganske regelmessig og som ble svært vanskelig etter at jeg flyttet til Danmark, ble lagt inn før jeg klart å lage dype bånd med andre og så måtte leve gjennom en pandemi. Så flyttet jeg hjem til en by jeg har hatt et vanskelig forhold til og hvor jeg har kuttet kontakten med mange jeg kjente der før. Det jeg sitter igjen med er en skyldfølelse for ikke å ha ivaretatt vennskapene mine over tid og over distansene samtidig som jeg føler meg såret og trist over mangelen på en dyp oppmerksomhet på en dag jeg hadde sett meg ut skulle bli viktig for meg. Ikke at den ikke var viktig, men tristheten jeg følte den dagen tok fra meg gleden av å i det hele tatt nå så langt. Men hvordan kan jeg være sint eller frustrert på andre når de ikke viste hva jeg ønsket meg? Hvorfor sa ingen til meg hvorfor mamma lå på soverommet sitt hele tiden, hver dag i flere år da jeg var barn? Hvorfor forstår ikke de rundt meg hvorfor jeg er sånn som jeg er? Hva gjør jeg nå?
Knut Figenschou 