Jeg vet ikke hva jeg holder på med. For to år siden skrev jeg at målet mitt var å bli 30. Det innlegget begynte jeg å skrive på de siste dagene før jeg ble skrevet ut fra en psykiatrisk avdeling på et av sykehusene i Københavns forsteder. Tiden i Danmark startet turbulent og sta som jeg er vendte jeg tilbake dit de neste somrene. Denne sommeren har jeg valgt en annen vei og blir hjemme i Tromsø.
—————
Forrige vinter skrev jeg kort om hvordan det hadde gått med meg i de 700 dagene som hadde gått siden jeg ble utskrevet. Det innlegget var preget av optimisme, for selv om kroppen ikke var helt god så hadde jeg klart å levere til universitetet for første gang på over ett år. Jeg var klar for et nytt semester der jeg skulle legge grunnlaget for å endelig bli ferdig med graden. Det gikk ikke. Det siste halvåret har vært en vond periode. En av de vondeste jeg har hatt. Jeg har en vane for å isolere og gjemme meg selv når jeg har det vondt, men ikke så vondt at jeg føler det akutt at jeg spør om hjelp. Det er ikke sunt, men denne gangen falt ikke bunnen ut. Medisinene jeg tar hjalp nok på det, likevel var jeg …er jeg i en tilstand som ikke er god. Det er ikke direkte på grunn av sykdom, men fordi ensomheten og isolasjonen har tært virkelig hardt på meg det siste halvåret. Jeg hadde bodd i Danmark ganske lenge og jeg har i løpet av den tiden levd gjennom perioder med ensomhet, med følelsen av å være helt alene uten noen å gå til.
Det er vanskelig å si hvordan man har det til andre. Det er vanskelig å si til seg selv hvordan man har det. Det er vanskelig å se på seg selv fra et tredjepersonsperspektiv, å få et syn av seg selv. Kanskje ikke mer enn et blikk og så ha styrken til å gjøre om denne nye selvinnsikten til handling. Det er kanskje ikke uten grunn at læresetningen «kjenn deg selv» har vedvart så lenge som den har. Å se bakover er enklere enn å se lyset.
Vi er mange som går til psykolog eller psykiater for å snakke om problemene våre og kanskje få stilt et spørsmål om oss selv som vi aldri ville spurt om vi satt alene hjemme. Dette er en av styrkene med å ha noen å snakke med om disse tingene som gjør livet vanskelig til tider. Dessverre er det ofte at noe må gå ordentlig galt før vi tør, eller klarer, å legge alle kortene på bordet. Mennesker gjemmer seg fra sine problemer, det er ikke en nyhet. Noen ganger er man i en tilstand hvor man har en følelse av at den eneste som blir rammet av atferden er en selv og at det er ingenting i umiddelbar nærhet som vil hjelpe på. Det er en tung tilstand å befinne seg i, hvor hver dag føles lik ut, og tilstand blir hverken dårligere eller bedre. Man bare eksisterer.
Slik har det blitt ettersom medisinene fungerer som de skal. Det verste blir holdt unna, men vi trenger mer enn fraværet av smerte. Det er her samtalene jeg har hatt det siste året har endt opp. Medisinene fungerer, men isolasjonen og ensomheten jeg har levd med. Det var ikke slik jeg forså meg da jeg flyttet til Danmark for tre år siden. Langt vekk fra venner ble tiden min i Danmark tyngre enn den burde ha vært, enn den skulle ha vært. Studiene har blitt et sidespor i livet mitt. Det er vanskelig å gjøre noe som helst når man ikke har konsentrasjonsevne og knapt klarer å lese mer enn noen få minutter i strekk. Etter tre år står jeg igjen med en halv mastergrad med under middels karakterer og uåpnede meldinger fra lånekassen. Slike ting blir en byrde når man bare prøver å holde humøret noenlunde stabilt.
Livet har blitt en eksamensperiode som ikke tar slutt, følelsen man har sent på kvelden når man ikke lengere klarer å konsentrere seg om det som ligger foran en. Når alt man har lært flyter rundt i hodet og sosialisering har blitt et fremmedord. Man sitter med forventningspresset, innbilt eller ekte, og alt man vil er å få det overstått med. Men i stedet for en eksamen, så kommer det bare en ny dag hvor man er alene i et fremmed land hvor dynen er ens nærmeste venn.
————————-
Men venneløs er jeg jo ikke! Jeg har da nok av venner og bekjente både her og der, nok til å lindre følelsen av ensomhet, om ikke helbrede den. For selv om livene våre har følt som om de har stått på stedet hvil det siste halvannet året, så har tiden fortsatt gått. Vi blir eldre, vi flytter, vi møter nye personer og danner nye vennskap. For det siste året har jeg følt at vennskapene jeg har fått meg i et tidligere liv, før Danmark, har begynt å gli fra hverandre. Nærhet i tid og rom, intimitet og latter er det sosiale limet for meg og når det har blitt borte føles det som om disse vennskapene går i oppløsning. Det sosiale en får ut av sosiale medier er ikke det samme som å være sammen med andre. Lengselen etter å møte gamle kjente eller å møte noen ny forverrer sinnstilstanden fordi man ikke kan møtes. Men når det er det eneste man har så må man nesten bare ta og leve med det. For jeg har også fått nye bekjente og laget nye vennskap, både i Danmark og over internettet. Det er fint. Jeg har også begynt å formulere nye tanker og funnet steder hvor jeg kan gjøre det i gode miljøer. Det er umulig for meg å si om det har vært verdt det. Nostalgi er farlig, man kan ikke leve i fortiden eller gå tilbake i tid for å ta andre valg. Jeg er nødt til å se fremover, jeg har ingen andre valg.
Det har vært en vond tid og det gjør fremdeles vondt. Men det lindres av å være hjemme igjen, i Tromsø, hos mamma. Et sted jeg ikke har bodd på over ti år og som jeg har vært ambivalent til i mange år. Her skal jeg gjøre et nytt forsøk på å bli ferdig med graden min, selv om bøkene mine ligger på et lager i byen hvor jeg egentlig burde være for å skrive. Der kommer jeg ikke tilbake til i høst, men hva som skjer etter det tør jeg ikke spå. Jeg trodde denne våren skulle bli fin, skrev jeg i julen. Det ble den ikke. Så her sitter jeg i Tromsø og er litt mindre alene enn jeg har vært, selv om jeg fremdeles kjenner sårene.
Knut Figenschou 