Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få til å skrive denne teksten. Ikke fordi det ikke er noe å skrive om, men fordi jeg ikke har hatt hverken viljen eller energien til å sitte ned og gjøre det. For livet har ikke blitt særlig bedre etter at jeg flyttet hjem fra København i fjor, for her er jeg ensom, isolert og uten livsgnist. Det siste året forsøket jeg å fullføre studiene fra Tromsø, men å være fanget mellom to land gjorde ikke mye for å motivere meg. Disiplinen og motivasjonen jeg bygde meg opp i Oslo er borte og selv nå er det vanskelig å se for seg at det kommer tilbake. Så over den siste sommeren bestemte jeg meg for å droppe ut av studiene slik at jeg kunne bygge meg litt opp igjen for så å søke meg inn på en mastergrad til våren eller neste høst. Selv om den avgjørelsen ble tatt, forsøkte jeg å fortsette studiene, men siden jeg «bor» i Norge, i Tromsø, uten tilgang på fastlege satt jeg i en situasjon hvor jeg ikke kunne dokumentere min helsesituasjon til universitetet fordi jeg stort sett møter en ny lege hver gang jeg er på legevakten for å få resept for medisinene mine. Og selv om skatteetaten lar meg flytte tilbake til Norge når jeg en gang klarer å søke på en deltidsjobb eller to, så må jeg fremdeles vente på fastlege siden den arten er rødlistet i Tromsø. Vi får se om det blir ledig før kusinene mine er ferdig utdannet på medisin.
Men selv om jeg har hatt og til en viss grad fremdeles har planer for fremtiden merker jeg at psyken er svak. Mest av alt er det økonomi og ensomhet som tynger mest. Selv om jeg tror jeg vet hva som skal til er det noe annet å faktisk få det til. Så akkurat nå har jeg ikke de største planene for de neste årene. Men jeg kommer meg heldigvis ut døren en gang iblant, frivillig arbeid hjelper på. Enkelt å komme inn i og gir litt glede i hverdagen, selv om kattene på kattehuset ikke er særlig glade i kos så merker jeg at det hjelper på humøret.
Jeg vet ikke helt om jeg klarer å skrive mer. Skulle ønske ting var bedre, men om ikke lenge har det gått fire år siden den store knekken og det har fremdeles ikke blitt mye bedre. Det er demotiverende. Det er slitsomt.
Knut Figenschou 