Halvannet år

Det har gått halvannet år siden jeg skrev at målet mitt var 30.

Det har gått 725 dager, nesten to år, siden jeg tok flyet hjem til Tromsø for å feire jul i 2018.

Det har gått 705 dager siden jeg endelig ble innlagt.

Det er i skrivende stund 380 dager til jeg fyller 30.

Siden den høsten har jeg kun fulført ett emne, halvparten av det vanlige for et halvår, og det var for å vise meg selv at jeg kunne gjøre det, at jeg fremdeles kunne bli i Danmark, at jeg ikke trengte å pakke sammen og flytte tilbake til Norge. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det, men i ettertid kan jeg se at det slet meg ut i en periode jeg burde brukt på å bli sterk igjen. Med de 15 studiepoengene jeg klarte å ta i en muntlig eksamen i et fag jeg aldri klarte å levere oppgaven i. Før nå.

Både sommeren og høsten i 2019 var tung. Jeg forsøkte å ta ett nytt emne og å fullføre oppgaven jeg hadde begynt med høsten året før. Men høsten var vanskelig og jeg slet med å vende tilbake til universitetet. Jeg hadde bygget et lite nettverk året før, men med sykdom og innleggelse forsvant det bort. Jeg begynte i oppfølgingsopplegget for psykisk syke på rigshospitalet, hvor jeg hadde ukentlig gruppeterapi, møter med en psykiatrisk sykepleier annen hver uke og månedlige møter med psykiater. Men det som reddet meg var at jeg hadde fått en mentor blant de vitenskapelig ansatte på fakultetet (og en jeg fremdeles har som mentor den dag i dag). Det gjorde at jeg fremdeles hadde et mål hver uke og at jeg hadde noen som hjalp meg legge planer. Åtte år på forskjellige universiteter og det å legge en plan er fremdeles en utfordring. Rart det der.

               Da jeg egentlig skulle være ferdig i oppfølgingsopplegget på rigshospitalet var det ganske tydelig at jeg ikke var ferdig. Det var fremdeles en del igjen å arbeide med for min egen del og jeg hadde behov for ett til holdepunkt i hverdagen utenom min mentor på universitetet. Det tillot de og jeg fikk starte med ukentlige samtaler med psykologen som hadde avholdt gruppeterapien. Det var deilig å føle seg ivaretatt, på en måte jeg ikke hadde følt i mine møter med det norske helsesystemet.

               Den høsten gled forbi uten at noe egentlig ble gjort fra min side. Jeg tror jeg hadde klart å skrive noen sider i *den* oppgaven, men ikke mye mer. Jeg har fremdeles en eksamen fra denne høsten jeg må skrive en gang i fremtiden for å fullføre graden min, men, den tid, den sorg. Våren 2020 startet egentlig ganske godt, jeg var mer sosial igjen og kunne ha noe glede i hverdagen, samtidig som jeg så for meg et semester hvor jeg endelig kom tilbake og fikk kontroll over hverdagen min. Og så skjedde det vi alle vet.

               Så våren gikk ikke som planlagt, det meste gikk rett i do, og jeg husker egentlig ikke svært mye av hva jeg holdt på med. Det jeg vet var at jeg i løpet av våren og den første delen av sommerferien endelig fikk skrevet ferdig oppgaven jeg hadde startet på høsten jeg flyttet til Danmark. Med den i boks og en lang sommerferie så det ut som om høsten kom til å gå bra, selv med pandemien. Dessverre endte jeg opp med å skade ryggen min i en ulykke hjemme i Tromsø som fortsetter å plage meg.

               Jeg føler at det egentlig ikke er veldig mye mer å si. Høsten har for det meste gått fint. Jeg har blitt ferdig i behandlingsløpet på rigshospitalet og startet hos en ny psykiater. Jeg har fullført et helt emne, levert alle oppgaver i det og holdt muntlig eksamen i det. Jeg har levert oppgaven jeg skulle levere for nesten to år siden. Det eneste som mangler, men som jeg akkurat nå ikke er så bekymret over. Det er at jeg leverte blankt i vårt forberedende emne før masteroppgaven (speciale) og jeg venter/håper på muligheten til å konte i januar sånn at jeg faktisk kan sette i gang arbeidet med å skrive masteroppgaven. Det ble kanskje litt for mye å gjøre alt det jeg hadde planlagt å gjøre dette halvåret, men jeg har foreløpig ikke opplevd noen konsekvenser av det og jeg tror at neste år faktisk kan bli ganske bra. At jeg endelig blir ferdig med studietiden. At jeg når 30.

red.amn; Noe jeg har glemt er at min favorittprofessor gikk bort plutselig i løpet av denne tiden. Det gjorde vondt, siden jeg hadde kjøpt hans nylige utgitte bok til min morfar som gikk bort før han mottok den.