Det dramatiske fallet i kvalitet på våre universiteter er forskningsminister (red.anm. hun er forsknings- OG høyere utdanningsminister, ikke minister for bare forskning)Iselin Nybøs største utfordring.
Professor Benedikte M. Høgberg har refset studentene sine. Hun sier at de er bortskjemte og passive, at de tror at de går på «skole» der de skal fôres med lettbent kunnskap. De innser ikke den «smertelige» erfaring at det er deres eget arbeid som er veien til kunnskap.
Det hun har observert på jusstudiet i Oslo, gjelder også for andre fag og andre universiteter. Varselropet hennes bør være et signal til en nasjonal debatt om professorenes holdninger og kvaliteten på undervisningen de gir her i landet.
Svak intellektuell nysgjerrighet
Studentene har til alle tider klaget over professorene. Men det vi ser nå, er noe langt mer enn forutsigbare klager over vanlig slapphet. Vi mener at vi nå står overfor et problem som går til kjernen av universitetenes oppgaver.
«Det er åpenbart at vi for 20-30 år siden slap gjennom folk som aldri ville ha fått opprykk for 40–50 år siden.»
Jeg har lang erfaring fra universiteter i innland og hvis jeg er heldig snart også i utlandet. Her hjemme har jeg lenge konstatert at undervisningsopplegg har vært bedrøvelige. Den pedagogiske og fagdidaktiske kunnskapen er mangelfull. Resonnementene henger ofte ikke på greip. De skriftlige tilbakemeldingene er mildt sagt skuffende.
Gang på gang opplever jeg at professorene uttaler seg muntlig offentlig uten å kunne sentrale deler av det de snakker om. Dette er trist. Det er åpenbart at vi for 20-30 år siden slapp gjennom folk som aldri ville ha fått opprykk for 40–50 år siden. Det som på vidunderlig tysk ble kalt «Humboldtisches Bildungsideal» må ta mye av skylden.
Hvorfor møter vi eksamensoppgaver uten dybde og faglig relevans?
Leser ikke manuskripter: bøkenes forbannelse
Én grunn ligger åpen i dagen. Vi ser det i professorenes kildeføring: Referansene er ikke lenger til manuskripter, men til bøker! Dette forfallet mener vi satte inn omtrent på den tiden da kopiering av bøker ble erstattet av boktrykkerkunsten.
«Kritikken min retter seg ikke mot bøker. Den retter seg mot professorenes bruk av dem.»
La oss være klare på to ting:
- Bøker gir dagens professorer tilgang på et uendelig bibliotek av kunnskap. Her er jeg helt på linje med Knutsen og Hagtvet: Aldri har professorene hatt så mange kunnskapskilder å hente informasjon fra. Trykkeriene gir tilgang til et svimlende antall bøker og fagtidsskrifter. Kritikken min retter seg ikke mot bøker. Den retter seg mot professorenes bruk av dem.
Fremdeles noen gode professorer
Mange professorer benytter seg faktisk av dette voldsomme kildetilfanget. De er nysgjerrige og selvdrevne, engasjerte og rives med av spennende problemstillinger og forståelse.
Men 2. Disse professorene er i klart mindretall. Det kompakte flertallet forsker mer og mer. De skriver mer. De gir ikke ordentlig undervisning. De unnlater å systematisere undervisningen. De har lite pedagogisk trening.
Tomme hoder og snillisme
Hvorfor er det færre og færre professorer som vil undervise? Jeg tror de er ofre for en katastrofal misforståelse: De ser liten vits i å dele seg kunnskap. Det er så tungvint og treigt å få den inn i hodet på de andre. Og når den først ligger i hodet, så blir den så raskt glemt. Samtidig ligger jo all den informasjonen de trenger bare et par bøker unna!
Det som på vidunderlig tysk ble kalt «Humboldtisches Bildungsideal» må ta mye av skylden.
Professorer som tenker slik, blander sammen informasjon og kunnskap. De har rett i at informasjon ligger i biblioteker i rikt monn. Men de forstår ikke at kunnskap også må innforlives. For det er først når kunnskap blir en aktiv del av det mentale sanseapparat at den utgjør tankens råstoff. Et hode uten kunnskap går det ikke an å tenke særlig med.
Og her ligger et alvorlig problem. For det er ikke bare faktakunnskap som professorer skal lære bort på universitetet; de skal også lære bort seg ferdigheter. De skal lære bort å tenke kritisk og uttrykke seg presist. De skal lære studentene evnen til selvstendig og moden analyse.
Det er først når kunnskap blir en aktiv del av det mentale sanseapparat at den utgjør tankens råstoff.
Uten bredere pedagogisk og fagdidaktisk kunnskap i hodet er det vanskelig å knytte analytiske sammenhenger og formulere dyptloddende argumenter. Uten trening i logikk, historie og filosofi er det vanskelig å gjøre modne og presise evalueringer. Uten psykologiske og sosiologiske teorier er det vanskelig å formulere kritiske utspill.
Professorer uten pedagogisk og fagdidaktiske kunnskap spinner i tomhet. Det er vanskelig å bruke dem inn i et dypt, faglig engasjement. Jeg ser mye av dette nå.
I stedet for pedagogiske og fagdidaktiske krav har vi sett en økende tendens til snillisme – tilrettelegging for professorer inntil det absurde og en rettighetstildeling og en klageadgang som legger nye byråkratiske hinner om universitetenes sentraloppgaver: undervisning, innovasjon, formidling og forskning.
Scenen kan være ryddet for vitenskapsforherligelse og esoterisk intellektualisme – og politiske ledere à la alle instituttlederne og dekanene på UiO (red.anm. jeg er fremdeles fan av rektoratet).
Jeg er naturligvis klar over at mange må skrive søknader ved siden av forskningen for å få endene til å møtes. Derfor et skarpere fokus på en gjenreising av professor-professoren! Reformer her må så kobles til en høyning av den intellektuelle temperatur ved institusjonene.
Økende ulikhet
Det har alltid vært en elite av flinke professorer. Under dem har det vært brede lag av gjennomsnittlige og mindre flinke professorer – helt ned til dem som kaster bort tid og ressurser på tant og fjas. Professormassens form har vært som en kjegle.
Men nå aner jeg at dette er i ferd med å endre seg. Jeg aner at avstanden mellom topp og bunn er økende – at de flinke er så mye flinkere enn før, samtidig som det er stadig flere som ikke makter å henge ordentlig med.
De blir meldt opp til fag de ikke synes å ha noen interesse for å undervise. De krever at studentene skal følge med.
Nå mister professormassen den tradisjonelle kjegleformen; den ligner mer på et omvendt vinglass: noen få professorer utgjør en tynn elite som er så flinke at de tåler sammenligning med de beste i verden. Men så er det et godt stykke ned fra stetten til klokken – fra eliten til den brede professormassen.
Norge kan dankes ut internasjonalt
Denne utviklingen har urovekkende følger. Ikke bare for høyere utdanning, men for hele samfunnet. De gode professorene vil alltids klare seg bra; de vil bli prisvinner og beslutningstagere og leve rike (red.anm. håper de ikke mener penger), produktive og internasjonale liv.
De mindre innsatsvillige vil det gå dårligere med. Dersom de ikke har tilegnet seg de akademiske ferdighetene, vil de neppe hevde seg i konkurransen med de gode underviserne – som i dag omfatter akademikere fra hele verden. De vil bli desillusjonerte. Kanskje blir de bitre og innvandringsfiendtlige i tillegg.
Fremtidens klassesamfunn
Denne utviklingen tegner konturene av et samfunn preget av økende ulikhet. Et nytt klassesamfunn, basert på økende forskjeller i fagkunnskap, forståelse og ferdigheter – og i jobbmuligheter, lønn og individuell valgfrihet.
Da kan løpet være kjørt for den egalitære velferdsstaten. Scenen kan være ryddet for vitenskapsforherligelse og esoterisk intellektualisme – og politiske ledere à la alle instituttlederne og dekanene ved UiO (red.anm. jeg er fremdeles fan av rektoratet).
Slapp arbeidsetikk
Få ord er mer brukt i dagens debatt om universitetene enn ord som undervisningskvalitet og professorvelferd. Ingen er imot professorvelferd – kontorer, forskningmidler, karrièreveiledning og lignende.
Men den store elefanten i rommet pruster i snabelen like ved: professorenes egen arbeidsinnsats. Den later mye tilbake å ønske. Krev mer konsentrasjon, for som student Figenschou sier til professorene sine, «kunnskap er noe dere må vise oss veien til».
Jeg er helt enig med meg selv. Og jeg ser med uro på de mange professorene som ikke kan eller vil forstå dette. De blir meldt opp til fag de ikke synes å ha noen interesse for å undervise. De krever at studentene skal følge med.
Vi skjønner ikke hvor det er blitt av kunnskapstørsten i det analoge informasjonssamfunnet. Har vi mistet den teoretiske nysgjerrigheten og den metodiske bevisstheten? Hvor er det blitt av skrivetreningen? Hvor er den faglige gleden?
Universitetene må svare på dette forfallet med hyppigere prøver, mer kollokvieundervisning og flere studentinnledninger. Hele systemet må rustes opp. Hører du, Iselin Nybø?
Ta grep
Det er mange av oss som er dypt urolige over utviklingen. Derfor synes vi det er flott at landet har fått en minister for forskning og høyere utdanning. Det trengs! Kvalitetsforfallet ved universitetene er en sentral utfordring som formelig roper etter gode, sentrale grep.
Jeg ber henne innstendig om dette: ikke gi professorer mere dulling. Professorer skal utfordres. Ikke gi lærerne mer forskningspolitisk nytale. Kanskje statsråden isteden kan vurdere om antallet professorer er for høyt i Norge? Kanskje de professorer som ikke er interessert i å undervise fagtekster, ville være bedre tjent med en praktisk opplæring fremfor en teoretisk utdannelse som de ikke vil komme til å mestre?
Og evaluer den såkalte «kvalitetsreformen», som aldri dreide seg om kvalitet, men gjennomstrømming og forkortning. Norske professorer fortjener mer enn dette blendverket.
Dette er altså et forsøk på noe som heter for humor, noe som er svært vanskelig. Det sentrale poenget til Knutsen og Hagtvet, om at systemet må rustes opp er en oppfatning jeg selv deler med de to. Likevel syntes jeg bildet de maler er i overkant forenklet, så derfor tenkte jeg å ha det litt morsomt.
Når det er sagt, har jeg respekt for begge som fagpersoner, både Knutsens «A History of International Relations Theory» og Hagtvets «Dannelse» er bøker som har vært viktige for meg i løpet av studietiden min.
Knut Figenschou 