Foreword
It has been a year since my grandfather passed. I no longer have any grandparents on this side of the atlantic ocean. He is missed.
Since I haven’t posted in quite some time, I’ve decided to publish the eulogy I held at his funeral for all to read. Though this foreword is written in English, the text itself is in Norwegian. Some time ago I tried to translate it, but it is a task I could not complete then nor at this hour. His passing represented the end of an era for me and my extended family and it has fostered in a period of stronger bonds and open communication betwixt those of us left behind. He was a star and the centre of our universe. My world has seemed a little bleaker ever since.
I have nothing more to say right now.
Minnetale for min bestefar
Kjære Bestefar,
Sola kom tilbake til Tromsø, men for oss sluknet det klare lyset på denne jord.
Du og jeg var sammen fra første til siste stund og jeg er gald for alle de flotte årene vi fikk sammen. Sånn som for mange andre, har du også vært en far for meg, siden min bor så langt borte. Selv om du først og fremst var min flotte bestefar. Du var alltid der for meg og vi fikk tilbringe mye tid sammen, bare oss to. Om det var på tur, fiske, fotballkamp eller ut på reise, for å vise meg verden, fra Øverbygd til København, fra Tyskland til Zanzibar. Det er tungt å vite at du har lagt ut på din siste reise.
«Det er bedre å reise håpefull, enn å ankomme».
For selv om du har reist fra oss nå, så har du satt dype spor i de som du har hatt rundt deg. Om det har vært som far, bestefar, reservefar, reservebestefar eller som venn. Det blir vanskelig å ikke lengre kunne samles rundt bestefar, rundt han Bjørn. Vi var mange som hadde et privat forhold til bestefar utover de forhold som utvikler seg gjennom familiesammenkomster eller i det offentlige rom. Bjørn var det stabile, trygge elementet i livene våre. Han gav oss tryggheten til å prøve, og selv om vi mislyktes med det vi hadde sett for oss, så viste vi at vi alltid ville være velkommen hjem til han.
Ingen kan være som han, med de verdiene, de holdningene og den livskunnskapen han hadde. For Bjørn var unik, han ble voksen i en tid der verden var i stadig hurtigere endring og som gav folk nye muligheter og Bjørn utnyttet de mulighetene. Og han benyttet de på familien og på vennene på en måte som har styrket og beriket livene våre. Selv om han var over 80 år så stoppet det han ikke for å ta i bruk den nye teknologien vi omringer oss med, for å holde øye med oss og til å nå ut til oss uansett hvor vi befant oss i verden.
Men på bunnen så vil det være snillheten, godheten, omtanken, vandrelysten og den smittsomme livsgleden som kommer til å være det vi husker ved han. For han levde et godt liv, som gav oss muligheten til også å leve gode liv. Han tok alltid vare på oss, helt til det var vår tid til å ta vare på han.
Selv om vi er her for å ta farvel og minnes, vår Bjørn, så skal vi huske at han ikke var særlig nostalgisk av seg. Han hadde blikket vendt mot det som lå foran, det som skulle komme.
Og han så behovet for å lage nye minner, sammen, det var nok derfor bestefar og jeg reiste sammen, bare oss to, til Tyskland, ved flere anledninger. For at jeg skulle få oppleve noe av det som han hadde opplevd der, som student på 50-tallet og på de mange reiser han tok dit senere i livet.
Nå er han ikke lengre her.
Han er kun et spor.
Som vi finner i minnene våre, i bilder, i gjenstander, i maleri, og i de tekstene han har etterlatt oss.
Nå er det vår tid, vår tid til å lage ny minner, sammen. For plutselig en dag så kan man ikke lage nye.
Jeg avslutter med et utdrag fra et dikt av Piet Hein, en dikter Bjørn alltid dro frem ved høytidelige anledninger. Dette diktet heter «Januarsol»:
«Et træ står rakt mod rummets dyb
med nye skud på spring,
forgrenet som et slægtens træ
med livets lys omkring,
med roden i den hårde jord
og stammen strid af liv.
Det gode gribelige nu.
Det lange perspektiv».
Knut Figenschou 