I ettermiddag 27.11 skal Humaniorameldingen debatteres på Litteraturhuset i regi av Norges forskningsråd. Igjen har debatten om humaniora i Norge blitt redusert til en debatt om forskningspolitikk og verdien av humanistisk forskning i dagens samfunn. Fra en students og tillitsvalgts ståsted er dette meget synd, men ikke uventet. En rask undersøkelse av tekster om dette temaet siden 2010 viser denne skjevfordelingen. I rapporten «Hva skal vi med Humaniora?» er ordet utdanning nevnt 148 ganger og fått sitt eget underkapittel, som i stor grad dreier seg om den historiske utviklingen av humanistiske utdannelser i Norge og dagens situasjon når det kommer til gjennomstrømning og arbeidslivsmuligheter. Til sammenligning er forskning nevnt hele 392 ganger, nesten tre ganger så ofte. Humaniorameldingen (Meld. St. 25 (2016-17)) lider av det samme problemet, utdanning er nevnt 341 ganger mot forskningens 692 ganger.
Det samme er tilfellet i «Humanioras Fremtid» som kom ut i 2011 (den har jeg dessverre ikke digitalt tilgjengelig, derav ingen oppsummering av ordforekomster). Til gjengjeld har den ikke noe kapittel, eller rettere sagt underkapittel, som direkte tar for seg utdanning og/eller undervisning i de humanistiske fagene. Det som derimot kommer er en kritikk av markedstilpassingen av utdanning, og forskning, i kapittelet til Jegerstedt. Denne kritikken har også blitt ypperlig utført av Knut Kjeldstadli i hans «Akademisk Kapitalisme» fra 2010. Noe av mitt problem med disse bøkene, og kanskje mer generelt med debatten, er at studentene i stor grad blir fratatt aktørstatus i debatten om humaniora, og i videre forstand universitetene. I Kjeldstadlis tekst oppnår ikke studenter denne statusen før de har kommet til masteroppgaven, der poenget er at de skal utføre et selvstendig forskningsarbeid. Igjen er det forskningen som er det sentrale aspektet i denne verdidebatten. Kjeldstadli reflekterer heldigvis over problemet med at studier og utdanning i liten grad blir drøft i hans tanker om veien videre. Dette er en viktig refleksjon og viser, mener jeg, at debatten om humaniora i Norge er svært mangelfull når den utelater både den største gruppen aktører og humanioras viktigste oppgave, som jeg mener er utdanning.
Så hvorfor har det blitt slikt?
Til dette spørsmålet har jeg tre historiske og ett samtidsperspektiv.
Det første er tapet av dannelse som element i humaniora. Her det altså snakk om subjektets dannelse og ikke allmenndannelsen som jeg mener lever relativt godt i dagens samfunn med eller uten humaniora. Nei, dette går tilbake til Humboldt og universitetet i Berlin hvor målet var objektiv vitenskap og subjektiv dannelse som målet for universitetet. Det Humboldtske idealet var kort sagt «Bildung durch Wissenschaft», men uten Bildung er alt som står igjen Wissenschaft. Som Weber påpekte har vitenskapen gått fra et kulturelt kall til å bli en profesjon, dannelsesperspektivet var visstnok allerede borte ved begynnelsen av 1900-tallet.
Det andre og tredje perspektivet er noe smalere enn dette og henger sammen med samfunnsendringer og hvordan universitetene har håndtert de. Det første er undergangen av embetsmannsstaten og det andre er masseuniversitetet slik det vokste frem etter andre verdenskrig. For det førstnevnte kan jeg vise til en halvmorsom kommentar fra John P. Collett i en forelesning i nyere norsk historie, hvor han sa til en forsamling med unge historiestudenter at det var synd at embetsmannsstaten var borte, for da hadde vi hatt garantert jobb etter endte studier. Selv om arbeidssituasjonen for humanistiske kandidater ikke er så horribel som ryktene skal ha de til å være, så har ikke humanistiske utdannelser den posisjonen i samfunnet som de kanskje skulle hatt. Dette fortsetter å være en reel utfordring for de humanistiske fakultetene rundt om landet.
Det tredje historiske perspektivet er utviklingen av masseuniversitetet som er en utvikling man ennå ikke helt har fått taket på hos de humanistiske fakultetene. Her er det i stor grad ressurser det går på, både plassmangel og undervisningsressurser er utfordringer når det kommer til å tilby gode humanistiske utdannelser. Kanskje mer enn noe annet sted i Norge er utfordringen med masseuniversiteter mer synlig enn på Øvre Blindern, hvor Niels Treschows Hus står som elfenbenstårnet og ser ned på pølsefabrikken som er Sophus Bugges Hus. Denne problemstillingen om det moderne utdanningssystemet går ofte igjen i debatten om humaniora og om universitetene uten at det fører til noen særlig debatt om hva som skal skje videre. For selv om Kjeldstadli skisserer ut et «samfunnsuniversitet», så mangler det innhold så lenge utdanning knapt er nevnt eller når studenter først er interessante når de skal skrive masteroppgave.
Det samtidshistoriske perspektivet som fører til at debatten om humaniora «alltid» handler om forskning er fordi systemet ofte ikke fungerer for eller er tilrettelagt for humanistisk forskning, slik jeg oppfatter det. For å være litt direkte virker det som om den viktigste oppgaven for dagens ledere på de humanistiske fakultetene er å få tak i mest mulig midler for sine forskere og forskningsgrupper, men det er lite penger og mange munner som skal mates. Det virker som om det øverste målet er å karre seg til det som er av forskningsmidler. Men er det virkelig «forsknings»-pengene som teller for humaniora?
Konklusjon
Problemet i humanioradebatten er at det ikke er en fullstendig humanioradebatt, men en forskningspolitisk debatt om prioriteringer til humanistisk forskning. Hvis humaniora har vært i krise så er det ikke fordi man ikke har blitt respektert gjennom bevilgninger til forskning, men snarere fordi man har neglisjert det jeg mener er humanioras viktigste oppgave, utdanning. Dette er ikke bare fordi det er utdanning de humanistiske fakultetene tjener mest på, en rask titt på ethvert budsjett for humanistiske fakulteter viser dette. Jeg tror at debatten om humaniora i Norge og fremtidens humaniora vil bli beriket om man i større grad enn i dag diskuterer utdanning og studentens rolle i universitetssystemet. Gud er nok fremdeles Gud om alle mann var døde, men det tror jeg dessverre ikke forskning er.
Knut Figenschou 