Om notatskriving og andre akademiske sjangere

Jeg husker første gang jeg ble utsatt for ideen om at pensum egentlig ikke er et mål i seg selv, at det er mellom de spesifikke sidene at kunnskapen finnes, men at det er den anbefalte litteraturen våre professorer vil at vi skal lese. For meg var dette en øyeåpner. I skrivende stund er det omtrent fire år siden jeg lærte dette og det var ikke fra en ansatt at disse ordene kom, men fra en studentpolitiker. Men det var ikke før i vår at jeg skjønte hvorfor det var sånn, for det var da jeg lærte om opphavet til de moderne akademiske verdiene, og i dette tilfellet, akademisk frihet. Forskjellen på Lernfreiheit og Lehrfreiheit slik de store, mannlige og tyske tenkerne hadde forestilt seg på begynnelsen av 1800-tallet. Poenget med denne historien er at jeg har blitt veldig glad i å lese akademisk litteratur som ikke er pensum, men som tar for seg innholdet i emnene jeg tar.

En sjanger av akademisk notatskriving

Det var slik jeg kom over boken Greeks & Romans Bearing Gifts: How the Ancients Inspired the Founding Fathers, som tar for seg hvordan hellensk og romersk historie påvirket mennene som grunnla USA, men mer spesifikt tar den også for seg utdannelsen til grunnlovsfedrene. For det var i skolen og på collegene at de lærte disse historiene om bystatene og Romerriket. Denne boken leste jeg i eldre verdenshistorie til fordel for Johan H. Schreiners Antikkens Historie. Uansett var det et sitat i denne boken som jeg syntes var mer interessant enn resten og det lyder som følger: «While they were students, and frequently afterward, the founders kept commonplace books, notebooks in which they copied the literary passages that most interested them» (Richard, 2009, s. 18).

Dette var en type bok jeg aldri hadde hørt om, men som jeg syntes var interessant. En utklippsbok for sitater man liker og som man vil ta vare på, en sjanger for studenter. Det var interessant nok til at jeg begynte å lete opp slike bøker for å se hvordan de så ut, hvordan de var skrevet, hvilke tema de tok for seg. Nå har jeg ennå ikke lest grunnleggernes commonplace books, men jeg fant ut at en av mine favorittpoeter, W. H. Auden hadde gitt ut en slik bok i 1970 A Certain World og at den fantes på HumSam-biblioteket til UiO. Den leide jeg med en gang og satt i gang med å lese.

Boken er inndelt alfabetisk i ulike tema fra tid til synd til landskap, og dekker en rimelig stor bredde av forfattere som Auden hadde lest. Auden har også kommentert flere av temaene, selv om det ofte var litt vanskelig å forstå hva han selv hadde skrevet og hva som var utdrag fra andre forfattere. Boken i seg selv kan være en form for selvbiografi der man ser hvilke tema og forfattere skribenten har vært opptatt av.

Denne formen for notatskriving og slike bøker bør vi som studenter, og akademikere generelt, skrive mer av. Jeg tror det både kan knytte oss nærmere til det fagstoffet vi leser og kan virke motiverende på å lese bredere, om det er andre faglige bøker eller skjønnlitteratur. Her kan man skrive ned utdrag man syntes er viktige å huske på, fine setninger og paragrafer, elegante aforismer, osv. Jeg tror vi godt kan introdusere nye studenter for denne type notatskriving i begynnelsen av deres studietid fordi den kan virke positivt på den personlige utviklingen til studentene, men også den akademiske utviklingen siden man er nødt til å tenke nøye over hvilke sitater man ønsker å ta med i sin bok. Særlig hvis man har et begrenset antall sider å jobbe med. Det er også mulig at nysgjerrigheten blir pirret hvis man finner et fint sitat og har lyst til å finne andre fine sitater som tar for seg samme tematikken.

 

Akademisk poesi

Siden dette innlegget tar for seg mindre kjente skriftlige, akademiske sjangere og jeg har brukt W. H. Auden som eksempel tar jeg meg friheten til å dra frem en lite kjent diktform, clerihew. Denne diktsjangeren ble funnet opp av den britiske forfatteren og humoristen Edmund Clerihew Bentley og de består av fire verselinjer med «rhyme scheme» (jeg vet ikke det norske begrepet) AABB og de er biografiske. Selv om denne diktformen nok er litt useriøs har den faktisk blitt praktisert av rimelig seriøse forfattere som Auden og G. K. Chesterton. Denne sjangeren er nok ikke i seg selv akademisk, men er kanskje en sjanger for akademikere. Fordi i 1971 gav Auden ut en diktsamling Academic Graffiti med alle diktene han hadde skrevet i denne formen siden 1950.

Jeg tar opp denne diktformen fordi jeg ønsker at vi som studenter kunne gjort mer av slik. Nå har jo Norge slik som andre land i Nord-Europa en lang tradisjon for å skrive og fremføre studentsanger, så hvorfor ikke utvide repertoaret til å inkludere dikt og disse diktene kan jo være clerihews.

Anekdoter og episoder

For tiden sitter jeg og leser i Akademiske Gullkorn: Anekdoter og Episoder fra Universitetet i Oslo Gjennom 200 år og jeg har funnet meg i å skrive ned slike gullkorn som marginalia i mine forelesningsnotater fordi jeg tror det vil være på sin plass at historieinteresserte om 100 år har noen kilder å ta av for perioden 2015-20xx. Denne boken har inspirert meg fordi den mer enn noen av de andre bøkene om UiO gir universitetet en sjel ved å vise morsomme eller interessante sider ved de vitenskapelig ansatte som har vært her gjennom tidene. Boken starter med å fortelle hvordan Niels Treschow ble teologisk doktor og ender med en fortelling om Bjarne Waaler og hans onkel Erik. Som historiestudent er det interessant å lese anekdoter om historikerne som dagens professorer refererer til i undervisningen vi er med på. I dag fikk vi bl.a. høre om Ernst Sars sitt syn på 1814 og etterpå kunne jeg gå å lese at Bjørnstjerne Bjørnson omtalte Sars som: «Vor elskværdige, kjære nationale Tomtegubbe» (Paulssen og Lie, 2011, s. 131). Den mest interessante personen jeg har funnet så langt er Ludvig Ludvigsen Daae som har fått over 10 sider viet til sitt liv og noen av sine krangler med nettopp Ernst Sars. Boken har også gitt meg en ny betegnelse på hva jeg gjør på universitetet, ikke mer stud.hist, men stud.perp (studiosus perpetuus – «evig student») og et nytt slag ord: trahit sua quemque voluptas – «enhver dras med av sin lidenskap».

Oppsummerende tanker

På en lignende måte som å ha en commonplace book for å komme nærmere faget sitt og som motivasjon til å utvide sitt lesestoff har jeg tro på å skrive ned anekdoter som man finner i Akademiske Gullkorn kan gjøre at studentene føler seg mer tilpass i det akademiske fellesskapet. For selv om man ikke har kommet på dus med professorene sine kan det være en start å skrive ned noe av det litt morsomme eller rare som kommer ut av munnen på dem. Jeg vet ikke hvor mye pris de setter på å bli sitert på denne måten, men det vil i det miste si at noen har møtt opp på deres forelesninger og fått med seg det som har blitt sagt.

Jeg tror poenget mitt er at vi som studenter bør skrive mer, men at det ikke alltid trenger å være rent faglig og at det heller tar for seg ander deler av det akademiske.

————————————————————————————————–

Kilder:
Auden, W. H. (1970). A Certain World. New York: Viking Press.

Auden, W. H. (1971). Academic Graffiti. London: Faber & Faber.

Richard, C. J. (2009). Greeks & Romans Bearing Gifts: How the Ancients Inspired the Founding Fathers. Plymouth: Rowman & Littlefield Publishers.

Paulssen, K. M. & Lie, T. (2011). Akademiske Gullkorn: Anekdoter og Episoder fra Universitetet i Oslo Gjennom 200 år. Drøbak: Forlaget Norske Bøker.